I dette livet er det noen ting en er nødt til å oppleve. Geirangerfjorden er noe man hører om helt fra barnsben av hvis man er født i Norge. Noe som nevnes med en slags ærefrykt. Likevel hadde det aldri blitt noen tur dit, ei heller noen store tanker om det. Etter en tredagers tur i Jotunheimen hadde de tatt inn på hotell i Otta for å få tilbake kreftene. Thon-hotellet i Otta leverte faktisk langt over forventning både med tanke på servicenivå og maten de serverte der. Da de endelig kom seg på veien dagen etter var det uten en konkret plan annet enn at de skulle innom bakeriet i Lom for å smake på godsakene. Oppover Heidal bar det, innom Heidal Ysteri som er kjent for sin brunost. De serverte en del ulike bakverk, men utrolig nok nesten ikke noe med brunost, mon hvem som hadde funnet på dette? Videre gikk ferden opp den frodige dalen. Det var et slikt landskap utlendinger ser på og tenker: Sånn er Norge. Litt mer kjøring, og plutselig var man i Lom. Det var mye mindre kø foran bakeriet enn vanlig. Kanskje dette sa noe om hvor mye et enkelt menneskes engasjement kan bety for en bedrift?
Etter en kort stopp på butikken bar det oppover igjen, over Strynefjellet. Ved det første krysset som skiltet mot Geiranger smalnet veien betydelig fra den de hadde cruiset på hittil. De lå bak en campervan, en gigantisk tysker som sannsynligvis kjøpte lite eller ingen mat i ferielandet. Ute i vannet lå det noen isflak og vaket. Deilig med sommer på fjellet. Ikke det stedet man ville ende opp om bilen skulle falle utfor den stupbratte skråningen. Rundt en sving kom plutselig en gigantisk truck. Uten å vike et sekund ga den gass og kjørte på fremover. De stoppet nesten opp og svingte godt ut til siden. Nesten helt ute av veien idet trucken tordnet forbi en hårsbredde fra bilen. "Hva fader?!" skrek Fuglen idet hun så livet fly forbi i fortfilm. "Sannsynligvis har han ingen venner" kom svaret tørt tilbake. Nedover bar det, og de tok raskt igjen en annen camper med en hale av mindre biler bak seg. Hver gang veien snevret seg inn ba han til høyere makter om at det ikke skulle komme en buss, men fortsatte likevel samme vei. De sneglet seg nedover og fulgte veien som en slange dypere i dalen mens det iskalde vannet fra fjellene fosset ned langs sidene. Det tettet seg til nedover helt til klimakset nede i bunnen; mennesker overalt, Campervans og caravans så langt øyet kan se. Et cruiseskip i kai med full dieselrøyk opp fra pipa - menneskelig oppnåelse på sitt ypperste!
Enhver horisontal gressflekk eller enkelt herberge var enten opptatt eller skiltet opp med privat: «INGEN CAMPING», så de hørte med eieren i enden av veien hva som var på ferde. Svaret kom umiddelbart; «Det står privat fordi mennesker driter overalt». Fair enough, tenkte han. De fikk veibeskrivelsen til en ledig plass lenger opp i dalen, med mer fruktbar jord for campers. Her var det ingen plass for et ydmykt par å slå opp telt for natten. De møtte et annet par som hadde bestemt seg for å gå hele veien opp til fjellet og campe der, hva var da poenget med å kjøre hele veien ned i denne labyrinten? På vei tilbake ble de møtt av nok en tysk campervan, denne sto parkert. Eierne sto utenfor og snakket i veien. For å komme forbi prøvde han forgjeves å gestikulere med hodet og armene, og ble møtt av hånlatter. Hvordan kunne det ha seg, at mennesker oppfører seg så forskjellig i fjellheimen og her nede? Var det mennesketyper (nei), eller hva man faktisk gjør i dette livet (ja) som sørget for denne endringen? Opp igjen bar det langs den snirklete veien, den eneste veien ut av området.
Vel oppe ved campingen ble de møtt av en smilende dame som viste dem veien til teltplassen. Der satte de seg ned for å lage mat. Trykkende lummert, og sittende midt i en sky. Høres kanskje ut som en drøm, men i himmelen er du (forhåpentligvis) beæret med andre naboer. Der var paret fra Israel som satt og vapet og skrøt av sine turstoler som ikke passet inn noe sted utenfor en campingplass. Der var camperturisten som hadde satt seg godt til rette utenfor den overdimensjonerte campingvognen med det som [helt] sikkert ikke var den første kalde for dagen. Der var guttegjengen fra Drammen på 18-19 som kom inn i en brom-brom-sportsbil, utvilsomt lånt av far, klokken 9 med et telt dimensjonert for 10 stykker. Generelt sett lite fred å få. Det var bare å bite i det sure, legge seg til rette og be for regn.
De våknet grytidlig neste morgen og satte kjelen på primusen for å få seg en kaffekopp. Deretter var det bare å hive seg i bilen og komme seg unna så fort som mulig. Opp igjen den skumle veien til toppen; erfaring gjorde det lettere å passere i høyere hastighet, i tillegg til at det ikke kom noen busser så tidlig. Tiden på veien ned mot Loen ble forbigått i stillhet. Det var fortsatt vanskelig å forstå, hvordan et slikt under av naturen som Geiranger, kunne oppleves som noe billig og skittent. Det som én gang kanskje hadde vært selve toppdestinasjonen i Norge, var nå kun interessant for turister fra utlandet. Landet har utrolig mye å by på, hvorfor må alle samles på ett sted? Den kvelden kjørte de opp en avstikker til en demning som temmet en liten elv for å utvinne kraft rundt en time fra Loen. Ikke noe spektakulært i det hele tatt, men en stillhet og en ro de ikke fant dagen før. En stillhet man ikke finner i store menneskemengder. Det er ikke et stort poeng å dra for å se noe bare for å se noe. Klisjé, men turen er målet. Veien dit, og utfordringene den byr på.
Det er grunnen til at vi vandrer på fritiden. Vi vandrer ikke for å komme fra én hytte til den neste, eller for å komme til den neste fjellskrenten der rumpa ser ekstra bra ut over et grønnblått hav uten en sky på himmelen. Vi vandrer ikke for å kunne fortelle andre at vi har vandret. Vi vandrer for å vandre. Vi vandrer for den tiden man bruker i sitt eget hode der ute, og tiden brukt med hverandre. Vi vandrer for å la sansene få jobbe, for å la sinnet bevege seg tilsynelatende uten mål og mening, men mot meningen med livet. Vi vandrer for å kjenne på det våre forfedre ofret livet for, for å kjenne på lykken av en matbit etter slit. For å kjenne på sult, slitne kropper og ukomfortable soveposisjoner. For å skjønne hvor heldige vi er, som lever i nåtiden. For å skjønne viktigheten av takknemlighet ovenfor det vi har. Vi vandret ikke til Geiranger, men hadde vi vandret dit ville kanskje opplevelsen blitt bedre?