Tordendrønn i det fjerne

Februar 2022

De våknet opp til tordendrønn fra øst den morgenen. Noen hadde pirket på bjørnen vinterstid og den hadde faktisk våknet. Rasende over å ha blitt vekket fra søvnen sin hadde den gått ut i angrepsmodus, og så ikke ut til å stoppe noen gang snart. Det var ikke mye å gjøre på kort sikt, bare finne en måte å redde flest mulig fra katastrofe og sult. Ville vi her oppe i nord bli dratt inn i det? Så lenge man forstår at det er én verden så er vi på en måte allerede dratt inn. Rent fysisk var det nok mindre sannsynlig. Timene på jobb gikk saktere den dagen, og spørsmålene fortsatte å dukke opp i hodet. Hvorfor hadde de ikke klart å finne en diplomatisk løsning? Hva om situasjonen var motsatt, hva om Mexico ønsket å bli en del av en allianse med Russland. Ville USA ha akseptert dette ved sin dørstokk? Hva mer kunne vært gjort for å unngå åpen konflikt? Mange spørsmål som det ikke var lett å svare på, og uansett måtte tilsidesettes for det umiddelbare. Få alle de sivile og uskyldige ut av skades vei. Jobbdagen fortsatte en stund til, og han måtte innom skomakeren i Dælenenggata for å kjøpe et par såler før han kunne sette ut. Ikke før sent på kvelden kunne skoene knytes på, sekken pakkes, og iveren etter å komme ut for å finne roen kjennes på til det fulle.

Ned mot t-banen der det var stengt i tunnelen som går ned til Nationaltheatret etter ni på hverdager. På plattformen sto det en del mennesker. Han hadde gjort dette mange ganger, så han visste akkurat hva som kom. En blanding av beundring og lett humring der han sto i fullt turutstyr en sen torsdagskveld, med klare øyne stilt fast mot Holmenkollen. Det var jo også en annen dimensjon denne dagen, dagen da det igjen var krig i Europa. Gutta på skauen hadde satt dype spor i mange nordmenns sinn. Var dette forberedelser til noe større? Tidligere den dagen hadde han sett et sitat fra Kafka tilbake i 1914 da Tyskland hadde invadert; «Tyskland invaderte i dag, dro og svømte på ettermiddagen». Det fikk han til å tenke på at selv om man er i en krise, er det viktig å ikke miste det, løpe rundt som en hodeløs kylling. Kanskje i slike situasjoner mer enn noen andre er det nødvendig å holde hodet ‘kaldt’ som vi sier. Det var ikke veldig kaldt denne kvelden, men likevel et velkomment syn da bane 1 rullet inn på spor nummer 1. Jevnt og trutt gikk banen oppover mens Oslo by bredte seg ned under som et teppe av lys. Det lå et par hansker som noen hadde glemt fra turen nedover rett ovenfor han. Kjedelig, spesielt om det var hansker med historie. På en måte får jo alt man kjøper en historie fra det øyeblikket man kjøper det, men hadde også en forhistorie helt tilbake til der den råvaren ble fanget, gravet ut eller plukket. Da han skulle av på Vettakollen spurte et eldre par om det var hans hansker. «Nei, det må ha vært noen andre som glemte de». Kanskje får de hanskene fortsette historien sin hos en ny eier?

Veien opp til kollen var glatt, men ikke like glatt som en gang i fjor da han hadde prøvd å komme seg opp der. Så lenge det var et lite lag snø var det mulig å få feste. Ikke en sjel ble møtt og veien opp gikk i rolig tempo. Det var veldig rart, her går det hundrevis, nærmest en moderne pilgrimsferd for søndagsturfolket. Stjerneklart og nesten ikke vind den kvelden. Bare å få hengt opp køya og legge seg til. Da køya var oppe måtte den prøveligges, og ikke før han visste ordet av det lå han flat ut på bakken. Smerte. Knuten bak hadde gitt seg, heldigvis ikke mer enn en halvmeter var fallet, så det var bare å knyte opp igjen. Vel inne i den varme soveposen ble han liggende å se utover byen, utover den nattehimmelen som var full av lys, men fredelig. Noe helt annet enn det folket i Ukraina ventet seg den natten. Meningsløst at vi fortsatt skal drive krigføring i 2022 rakk han å tenke før den kalde luften og svake vuggingen tok overhånd. Morgenen etter startet tidlig, den perfekte stillheten som omkranset stedet var bare svakt forstyrret av byen som våknet til liv nedenfor. Det var deilig å ligge her, på toppen av verden, ta dype åndedrag og trekke inn opplevelsen fullt ut. Plikten kaller imidlertid som alltid, og etter å ha fått en lett forfrysning med å prøve å få opp knuten fra snoren til køya bar det nedover. T-banen dro akkurat i det han kom rundt hjørnet, men det gjorde ingenting. En tur mellom husene i Holmenkollen med det gnagende spørsmålet i bakhodet, blir de lykkelige av alt dette? Nede ved Slemdal stemte det endelig med banen, og det var tid for en ny dag på jobb…