Tiden der ute

Mai 2022

Gjennom året ser vi mange ulike sider av de vi jobber, trener og bor sammen med. Forhåpentligvis ler vi litt sammen med de også. Mai er en fin måned for det. Etter vinteren løsnet sitt kjølige grep for noen uker siden har vi ikke sett en dråpe regn. Gradvis har farevarslene gått fra gult til oransje, og det var plutselig ikke lenger mulig å fyre bål ute i skogen. Det er jo alltid et generelt forbud mot bål i sesongen mellom april og oktober, men for erfarne skogsfolk finnes ingen regel uten unntak. Dette året derimot, var det utvilsomt for risikabelt til å engang tenke for mye på å tenne en flamme der ute, gnistene ville antent det knusktørre strået umiddelbart. Sist torsdag hadde det imidlertid kommet noe kjærkomment regn, men ikke nok til å gi noen varig effekt på vannstanden i vassdragene. Der bussen sneglet seg bak seige syklister utover en svingete Maridalsvei skimtet man lange sandstrender langs Maridalsvannet som uansett ikke kunne benyttes av barnefamilier siden det var drikkevann og bading forbudt. Han mimret tilbake der han satt og dagdrømte, tilbake til sommeren 2018 og den kanoturen han hadde gjennomført med sine to brødre gjennom hele den langstrakte Nordmarken. Den våren hadde det ikke regnet på fulle seksti dager, og selv om litt hadde kommet da de satte ut en sen august-fredag, var sporene, sårene, åpne og synlige i det ellers tilgivende landskapet. Der det en gang hadde vært vann var det kun tørr leire igjen. En tur helt nord oppe fra Mylla, gjennom de hemmelighetsfulle formasjonene oppe ved Pershusfjellet og over den vidstrakte Katnosa. Fiskeløst hadde det vært stort sett hele veien. Uavhengig av vær og sedvanlig dårlig bett; selv under den tre kilometer lange strekningen fra Katnosdammen til Sandungene hadde stemningen vært god. Den var som regel det, der ute, utenfor byen. Likevel er det noe som setter spor i et menneskesinn når kanoen ligger flere meter under det som ville vært normaltilstanden. På den annen side, hva er vel egentlig normaltilstanden? Den eneste konstanten her i verden, er endring.

Nå, fire år senere, så det ut til at noe lignende var i emning. Det var ikke noe hyggelig å tenke på, men det var uansett hyggelig å være på vei ut av byen igjen. Da de satte ut fra Skar var det med et spøkefullt tempo og taktfast prat. Etter å ha tatt av fra den kjedelige traktorveien inn på blå løype var det likevel ikke et knusktørt område som møtte de, men grønne planter, tilogmed en liten vanndam med jevne mellomrom. Rart, kunne det være slik som når du ikke har spist på lenge, at det er vanskelig å ta opp store mengder næring med én gang? Usikkert, det var uansett en utrolig fin tur gjennom skogen opp uante høyder til toppen der stien krysser og man går ned igjen mot Øyungen om man tar til høyre. Dette var veien ned mot vannet. De var inne i området som kalles Maridalsalpene. Fuglen var full av energi, og da han spurte om de skulle gå videre, ta til venstre mot Rottungen. Svaret var et entusiastisk ‘ja!’, men det var nok lurt å ta en sjekk bortover solsiden på Øyungen, se om en av de beste plassene tilfeldigvis var ledig. Jakkpott, det var den. Han hadde drøftet det i sitt stille sinn og kommet fram til at det å finne et sted nå var den rette tingen å gjøre. Ofte er det jo engang slik at når man har blitt god og varm virker det som om man kan gå en evighet, kroppen føles som en maskin. Det mange glemmer er at denne energien ikke alltid varer. Det er kanskje den kjedelige veien, men som Lars Monsen sier; det er bedre å være kjedelig enn å være død (ikke verifisert sitat). Så endte det følgelig med at den solfylte østbredden på Øyungen skulle bli denne mainattens endelige hvilested. Andre grupper var også samlet der, noen ungdommer med hengekøyer oppe i skogen, barnefamilier, par, alle som hadde funnet veien ut i skogen den kvelden ble møtt med en velsignelse fra naturen. Nærturen har tatt Oslo med storm spesielt etter at pandemien slo til, og flere har fått øynene opp for hvor mye det kan gi bare med én enkelt natt ute, et stenkast unna kollektiv trafikk. Det å få oppleve naturen på nært hold skaper kontakten man trenger for å forstå hvorfor det er viktig å verne om den. Han hadde aldri angret på å komme seg ut, uavhengig av hvor utslitt kroppen var, hvor dårlig vær det var eller om ingen venner hadde respondert på innbydelsen.

Denne kvelden var ingen av de faktorene tilstede. Den beste plassen langs hele vannet var sikret, som å ta inn på all-inclusive hotell uten alle de irriterende amerikanerne. De hadde ikke engang booket den online. Matlaging ute kan være noe av det beste med turen. Man skal ikke fnyse av tørrmat, men om man kan ha med ordentlig mat er det en helt annen opplevelse. Som Are Kalvø sier; «maten smaker alltid så mye bedre ute». Grønnsakene var ferdig kuttet opp hjemme. Elgskavet hadde tint litt på veien. Brunosten gjemte seg sjenert nede i boksen. Creme fraiche med 35% fett, mye av det mettet, sto for mengder av energi. Klimaks ble oppnådd med en god rødvin. Deretter var det inngått et kompromiss, en avtale med djevelen om du vil, om å koble seg på NRK-appen for å se Melodi Grand Prix. I etterkant innså han at det var verdt det. At det handler ikke alltid om å sitte rundt bålet, fiske eller andre ting man har lyst til der og da. Noen ganger så handler det bare om de man er med, og tiden. Tiden der ute…