Slukker sorgen

April 2022

April måned kommer som et spyd kastet av gudene og deler opp de siste restene av snø mellom de ulike streberne av flekkene som ligger igjen. Denne vil uansett ikke ligge lenge, nå som solen tar så mye at det ikke er mulig å gjemme seg lenge, selv i de mest avsidesliggende og skyggelagte dalsider. Der spirer det nå i stedet, og hele verden blir født på ny. Alt går raskere en stund, helt frem til høsten når det begynner å gå saktere igjen. Kanskje det er det samme med kapitalismen? At alt går raskere helt til det nødvendigvis går saktere igjen. Eller vil det ende med et brak? Vanskelig å si på nåværende tidspunkt.

Oppe på fjellet ligger snøen lenger. I kulden her oppe kommer ikke solen til like sterkt, men i april er den likevel blitt ganske nådeløs om man går rundt for lenge uten beskyttelse. Generelt sett er vel solen nådeløs fordi vi sitter for mye inne, vil noen si. Det hadde vært en hard dags jobb før han satte ut sammen med Store-Bjørn og la kursen oppover mot påskefjellet. De andre var der oppe allerede. Solen stekte ned på veien der bilene sneglet seg som et oppover som et glinsende monster med sikker kurs mot målet sitt; byen forlatt folketom igjen. Etter hvert som de ulike stedene føk forbi, Sundvollen, Flå og videre oppover, var det fortsatt ikke noe snø på siden av veien. Det var ikke så mye igjen av den ‘snøgarantien’ man kjente fra tidligere dager. «Hytte til salgs» skilter ble det imidlertid flere av, noe som minnet han om det evige jaget etter flere hytter, overalt. Kommunene har kommet inn i en ond sirkel, der entreprenørene har blitt for store, inntektene likeså, til å skalere ned på utbyggingen. Samtidig lider naturen. Samtidig kommer litt av det samme problemet som når industrialiserte land forteller de som ikke er industrialisert ennå at de ikke får brenne kull: «Dere har jo gjort det allerede!». Hvorfor skal ikke de som ikke var heldige, de som ikke arvet en hytte få lov til å anskaffe en? Et godt spørsmål, som vi ennå ikke har funnet et godt svar på. Kan være vi ikke har noe godt svar, nettopp på grunn av at det gjør vondt å tenke på. Sannsynligheten for at levestandarden til verdens rikeste land må ned litt, er vel faretruende høy. Løsningen ligger kanskje i å presentere en bedre løsning, enn å fortelle folk at de må slutte å gjøre det de driver med. Det kan jo tross alt ikke forventes at folk flest skal finne ut av helt nye måter å gjøre ting på? Det er jo likevel slik, tenkte han, at de aller fleste har et større potensiale enn det de gir seg selv tillit til.

Da de endelig kom opp til hytta var det mer snø enn forventet. Kanskje man skulle få spent på skiene likevel? Bror og Søster satt der på verandaen, tok fem minutter i solen og tenkte på alt de hadde vært igjennom. Som slush på Tusenfryd spredte snøen seg under skiene ved slake slalåmsvinger ned snirklete bakker. Fresh tee shirt på overkroppen og shorts på bena. Dette var sånn ski virkelig skulle føles og oppleves! Pimpe på en solo mens man drar en telemarksving i solsteika, solbriller på. Ah, om alle dager bare kunne være mer som den her. Fyre opp grillen og slenge på noe kjøtt, noe falsk kjøtt, noe ekte grønnsaker og kanskje noe du ikke har prøvd før. Late dager i solsteika med ski på beina. Påsken på fjellet er forbeholdt de få som har hytte selv, eller deler hytte med familien i hvertfall. Dette burde være tilgjengelig for alle…

…men hyttedrømmen i sin nåværende form vil bare ødelegge naturen. Den blir jo allerede ødelagt på de mest trafikkerte stedene, og da finner man løsninger som å tilrettelegge og lage sherpa-trapper. Fint at flere får tilgang, men det blir jo ikke akkurat den urørte naturen noen av oss kom for å oppleve. Sammen med Store-Bjørn og Landeieren tok han grep om sag og økser og gikk opp til det lille buskaset bak hytta, der de to største granene på eiendommen sto. Det var bare å trå til på bjerkene, og de store grenene nederst på grana, tykke som små trær. For disse var den godt dimensjonerte hagesaksa altfor store. Det måtte sages. Etter en god halvtimes jobbing var plassen så godt som ryddet, og de kunne rydde unna det som var felt. Ved som kunne kuttes ble lagt i én haug, mindre deler et annet sted for å brennes. Når dette var gjort var det eneste som gjensto å rigge til Amok-køya og stige ombord. Med øynene vendt opp mot himmelen, varmen i kroppen fra den eldgamle Helsport-posen og roen i kroppen var situasjonen nær perfeksjon. Dette var definitivt noe alle burde få muligheten til å oppleve. En klarer ikke å sette ordentlig pris på naturen før en har hoppet hodestups ned i den og drukket av den krystallklare fjellbekken. Spørsmålet som kvernet rundt i hodet hans var fortsatt det samme; hvordan kunne alle få muligheten til å oppleve dette, uten å ødelegge det man skulle oppleve? Der oppe glimtet Karlsvogna, kanskje en tur i den kunne gi noen nye idéer, idet øyelokkene gradvis ble tyngre…