På en øy i sola

Juni 2022

Passkø, ah passkø! «Hvor skal du reise i år?». «Skal blir godt å komme ut av landet etter to år med pandemi». Mengder med regn ga liv og planter i femti fargetoner av grønt farget byen de alle elsket. Solen tittet frem og is vokste på magisk vis frem i hendene på lekende barn, voksne og hunder slikket opp restene med raspete tunge. Lekende blikk mellom mennesker som ikke hadde sett annet enn skjerm på to år. Spenningen i luften var nærmest (for klisjé) til å ta og føle på. Over Oslo hadde sangene strømmet ut fra majestetiske Grefsenkollen og byen var trukket i et regnbuefarget teppe. På den fjerne siden av tristhet fant man sin vei gjennom gater fylt av liv, på en blå bysykkel. Hvordan kunne noen ønske å reise herfra? I avisene hadde de gått lei av å skrive om krigen i Ukraina, rubelen sto på sitt høyeste nivå hittil, og det samme gjorde strømprisene i Europa med en mørk vinter i vente. Det var likevel ikke dette som sto høyest på agendaen nå. Det var at mennesker ikke kom seg ut av landet for å dra på ferie. Der han ruslet og så på dyrelivet rundt seg kunne han ikke annet enn å være forundret over dette. Hadde ikke to år med pandemi vist oss noe om at det er mulig å oppleve ting i vårt eget land? Hadde ikke to år med pandemi vist oss at det enkle, naturen, kan ha mer å gi enn en rave-club i Ibiza? Hadde ikke to år med pandemi lært oss noe om verdien av det å være tilstede, uten mobilen?

Kanskje det bare var en kortsiktig retur til utenlandsreise, før folk returnerte til det som var blitt den nye normalen under covid, drøftet han. Sannsynligvis ikke. Jaget etter å gjennomføre sine ‘bucket lists’ lå fortsatt og presset opp gjennom den skremmende tynne finéren av ro som var konstruert på toppen. Legge ut bilder fra de riktige stedene. Være den første et nytt sted. Gjøre noe halvgalt, men ingenting telte om det ikke ble lagt ut… Han merket at disse tankene spilte på de samme strengene som det en kunne identifisere som en bitter gammel manns sang, og han likte det. Noen ting er verdt å kjempe for, noen ting er verdt å stikke ut hodet for, noen ting er verdt å ikke bli likt for. Som det å knuse myten om at FOMO er en virkelig ting. En grunntanke her vil kanskje være det at man må gjøre det beste ut av den situasjonen man er i, akkurat i øyeblikket nå. Klarer man å være tilstede i øyeblikket vil kanskje ikke den turen til San Francisco være like attraktiv opp imot nå. Roen ved å forbli i Norge må dog oppleves, så det kan kanskje ikke forventes at de som ikke kom seg ut under pandemien skal lære seg det i tiden etter den. Suget etter å oppleve nye ting blir så stort at man ikke setter pris på det som er rett foran egen nese.

Han pakket sakene og satte ut mot t-banen. Det er jo tross alt lettere å ta banen enn å sette seg på en bysykkel med hundreogfemogtjue liter Recon på ryggen. Nede på kaia lå det allerede noen ferjer, og køen av mennesker som skulle ut mot øyene var lang. Han satte seg ned og så på menneskene. Denne hovedstaden der en skinnende sol gir lange pauser mellom munner som peker nedover. Der du kan ta båten ut i fjorden som en del av kollektivtrafikken. Fuglen kom etter en liten stund, og var i strålende humør. De sto og ventet sikkert en halvtime, men i godt selskap går tiden fort. En båt kom, og den store laderen koblet seg på for å gi ny energi til det elektriske fartøyet. Båten hastet avgårde igjen ut mot Hovedøya, og en mindre båt la til. Diesel. De steg ombord og kjente vinden i håret der Oslofjorden bredte seg ut som et glitrende teppe av muligheter foran dem. Båten legger til ved Hovedøya, og noen går av. Båten legger til ved Gressholmen, og noen flere går av. Til slutt er de fremme ved Langøyene, en surrealistisk plass. Det har vært et deponi for lagring av farlig avfall her, som nå er dekket over og øya er åpnet for befolkningen. Ikke bare er den åpnet, det er tilrettelagt her. Aldri før hadde han sett en slik tetthet av toaletter! Nesten til det komiske, men for et arbeid Oslo Kommune har gjort. Bravo! Det har vært store oppslag i mediene fikk han høre, om sand som var fraktet langveisfra og sosial dumping. Selvfølgelig noe som må tas på høyeste alvor. Resultatet har imidlertid blitt særdeles bra, og øya ønsker velkommen de som måtte ønske det (håber ikke denne teksten gjør at det blir for stor pågang).

Det er en dedikert sone for telting, og de gikk opp veien til nordsiden av øya der denne befant seg. Opp en liten grusvei og en av de letteste tilkomstene til en teltplass han hadde opplevd forbi noen gressletter, som minnet om campinglivet i Lofoten 2020, der en rekke andre håpefulle hadde lagt seg. Litt videre inn og forbi 2-3(!) toalettstasjoner til følte plutselig begge en trang til å gå til høyre inn en mindre synlig vei. Etter omtrent femti meter kom de til et sted som var skapt for en helaften ute. Som en sørvestvendt balkong med den beste utsikten i byen, det minnet om «byhytten» til Stein Erik Hagen, bare bedre. Med fugler som naboer i stedet for strebere. Her kunne man leve! Det var bare å få satt opp teltet og fyrt opp grillen. En halvtime senere satt de med hver sin halvliter i sola og ventet på at grillen skulle bli klar. Alle gleder seg. Syden, passkø og flyplasser generelt kunne ikke vært lenger ute av tankene. De gikk en liten tur rundt øya, kom ned til strandanlegget som er bygget nær der det gamle deponiet lå. Andre mennesker lå og koste seg i den søte sommersola. En DNT-hytte litt lenger borte holdt et grillselskap i lystig lag. På andre siden av øya er det en naturiststrand, men den var tom denne kvelden. Naturen nede på sørsiden av øya ble utforsket i sin tur, og inne blant de trange stiene var det nesten så de gikk seg bort. Så mange impulser og inntrykk kommer til når en bare legger vekk mobilen, og opplever her og nå.

Vel tilbake ved teltet var det ikke lenge før Christian Radich kom seilende forbi i ensom majestet mens solen hang lavere på himmelen. Herfra kunne man se både Holmenkollen og Munch-museet. Da de satt der og kikket på solnedgangen slo det han hvor sjeldent vi gjør akkurat det i dagens samfunn, og hvordan ethvert Netflix-show ville blitt utkonkurrert av det. Det ga en stor dose takknemlighet å få lov å oppleve dette, spesielt så nærme en hovedstad. Sannsynligvis den eneste hovedstaden i verden med et slikt tilbud. Neste morgen ble de vekket av fuglenes sang rundt dem, og en enorm ro etter mer enn ni timer i drømmeland. Når man først har vendt seg til å sove ute, er det ikke mange plasser en sover bedre. Etter å ha pakket sakene vendte de tilbake til bryggen der båten kommer, kastet klærne, og hoppet uti for en frisk morgendukkert. Vinden og solen kysset ansiktet ombord på båten hjem igjen. Det minnet om å komme hjem fra en velfortjent ferie. En ferie uten maset med å skaffe pass og passe på tiden for å rekke flyet. En ferie femten minutter unna byens lyder og kaos, på en øy i sola…