Noen ganger er det ikke like stor takhøyde for å ta riktige beslutninger. Noen ganger blir man sablet ned før setningen i sin helhet har forlatt leppene. En liten ansamling av ord kan tolkes på tusen forskjellige måter. Hva en sier betyr ulike ting i ulike sammenhenger. Det som oppfattes som en fornærmelse av noen, kan være en gjensidig gjenkjennelse av vennskap mellom andre. Det er vanskelig å sikre at man tolkes slik intensjonen var fra absolutt alle hold. Dette er jo selve essensen med kunst. Det er i beskuerens øye. Hvordan ellers kan vi komme frem til det sublime, annet enn å se det gjennom prismet hver enkelt av oss har blitt utstyrt med? Dette betyr jo nødvendigvis ikke at man ikke skal snakke. Bare gjennom diskusjon og utvikling av forståelse kommer fremgangen som messes om i alle progressive sirkler, mens den andre hånda vinker forførerisk til sensurens makter. Gjennom sensuren oppnår vi kun en kortvarig opplevd følelse av kontroll, mens de sensurerte omgrupperer, og en økt polarisering utvikles, helt til man når et klimaks.
Klimakset heter krig, og det er vi midt oppe i nå, i 2022. Hvem hadde trodd at det kunne skje? Vel, man trenger kanskje ikke se så langt utenfor Europas grenser for å forstå at det aldri stoppet, det stoppet bare her. Likevel går livet videre, og her i Norge ser vi inntektene øke betraktelig som følge av det som skjer. Det er i slike stunder at jobb og det livet man lever til daglig blir satt i perspektiv. Hvor viktig er jobben egentlig når liv og død kommer inn i bildet? Hvor mange sitter egentlig og tvinner metaforiske tommeltotter, som tatt rett ut fra beskrivelsen Bullshit Jobs av David Graeber. I dag sitter de fleste medlemmer av laptop-klassen i Norge og tenker på neste ferie, innkjøp av bil eller hytte; langt unna den originale grunnen til at vi jobber – mat.
Sjokk i tilværelsen bringer noen av de mer basale spørsmålene frem i pannebrasken igjen. Samme når folk som har levd på automatikk i årevis plutselig får en diagnose om at de har terminal kreft. Plutselig innser man at øyeblikket betyr noe igjen, og de siste månedene kan gi opplevelser et helt liv før det ikke hadde produsert. Da er det greit å stoppe opp litt, før den diagnosen kommer. Kjenne litt på følelsen av det å stå i speilet, vurdere seg selv litt og finne ut om man lever til det fulleste av sitt potensiale. Steve Jobs sa at dersom en ser seg selv hver morgen og kommer til at det ikke finnes en grunnleggende lyst til det man skal ut å gjøre den dagen, er det på tide å bytte beite.
Akkurat den dagen hadde vært et kaos av inntrykk, de fleste av dem gode. Det er noe annet å se byen våkne til liv en tidlig mars måned. Lyset føles lysere, varmen fra sola kjærtegner ansikter som vender seg som blomster for å slikke opp de siste strålene. Det kommer bare flere av dem hver dag nå. Det var dette han tenkte på da han gikk bortover Grønlandsleiret, utstyrt med full opprustning som seg hør og bør for en femten timers ekspedisjon ute i Oslomarka. Denne ville vel til og med bli mindre enn dette. En oppladning på karbohydrater nede på et velkjent sted ved Nedre Løkka ble avløst av den raskt avkjølende mars-aftenen, stjerneklar nå, idet trikken satte kursen mot Storo. Der ventet han noen minutter før Store-Bjørn kom humpende med hodelykten på, og et smil halvveis bredt utover ansiktet. Det var godt å se kameraten igjen, som hadde vært slått ut i flere uker med feber.
Når de sjekket busstabellen så de at den bussen de hadde sett seg ut ikke kom til å gå. Det måtte gå en halvtime ekstra for å komme dit de skulle. Det gjorde ikke noe. Nå var natten begynt å trenge gjennom det tynne sløret av varme en marsdag kan ikle landet. Det er skjørt, som livets solnedgang. Bussen gikk opp mot Grefsenkollen, men avgangen ved Trollveiskrysset indikerte en lengre gåtur enn bestillingen skulle tilsi. En lokal guide pekte dem i riktig retning, opp mot Trollvann. De fant en sti, og plutselig var de nederst i en nypreppet slalåmbakke. Det var ikke den letteste oppgaven å bevege seg opp den en tirsdag kveld, etter lange dager på jobb og i helgen føltes det som å jogge på stranda. Tungt. Likevel var det ikke lenge før de fant toppen, og Grefsenkollen i all sin prakt. Her hadde mang en person ligget tidligere, og de siste gjestene var i ferd med å forlate restauranten i den klare marsnatten. På parkeringsplassen var det et par biler, de sørget for å ikke lyse sjenerende inn i disse. Stien ned mot klippene var overraskende fri for snø eller is. Nedenfor bredte byen seg ut i et teppe av varme lys som erstattet det kjøligere lyset fra oven forfedrene ville sett på samme sted i en annen tid. En gruppe ungjenter som skrålte i nærheten vitnet om at våren var på vei for fullt. Klippen og stupet nedenfor minnet om viktigheten av nå, og hvordan livet kan endevendes på et øyeblikk. Utsikten, og roen som bredte seg i kroppene ga den etterlengtede følelsen, kun beskrevet her som… overblikk.
