Dagen gikk raskt mot kveld etter å ha fullført en eksamen i noe programmering som ikke var på langt nær så vanskelig som han tidligere hadde trodd. Den morgenen hadde han våknet opp hos kjerringa og måttet ta seg hjem i en fart for å rekke prøven. Byen virket rolig der han gikk bortover gatene mot Grønlandsleiret. Han så en eller to andre personer på veien, smilte høflig til dem, og fant frem til grønnsakshandleren der han alltid kjøpte oliven. For en krøllet femtilapp fikk han nær en halv kilo. Var som å ta godteri fra en unge. Selv om det var nok å gjøre på jobb hadde han overskuddet til å gjøre det. Overskuddet pleide å komme disse dagene. Disse dagene hvor han visste. Visste at han skulle ut i skogen igjen. Finne roen, ikke tenke på spøkelser navngitt greske bokstaver. Ikke tenke på sjefen som peker med fingeren over ting som mangler gjøring. Ikke tenke på sjefen der hjemme som kanskje mente at det hullet i veggen bak skapet burde vært reparert allerede. Gregers banket på døren og kom inn. Det første han sa var «Her har du rydda opp litt, er jo damegodkjent det her.». Kunne ikke annet enn å nikke og bukke. De kom seg på banen og opp til Sognsvann. Det var kaldere enn været var meldt, men den friske luften gjorde det lettere å bære en sekk som for femten timers tur sannsynligvis var altfor tung. Uten eget lys langs lysene nede ved Sognsvann der bare måneder tidligere Stoltenberg og Støre hadde diskutert sentralbanksjefsjobben. Videre oppover forbi skiltet som viste hva produksjonen til gamle Sogn gård var før den ble lagt ned til fordel for den økende industrialiseringen og velstanden. Uten lys opp stiene som føles lange en fredagskveld, men gjøres lettere av vissheten om at en kald halvliter er en del av børen. Opp mot gamle trakter. Opp til Lille Åklungen, nybegynnerstedet over nybegynnersted. Gå over den trygge isen til andre siden fordi noen har tatt den mest populære teltplassen. Andre her på en dag i januar? Imponerende. Det er ikke mye god ved i området siden folk stort sett ligger her tettere enn sild i tønne. Likevel fant de en død, stående furu som bar løfter om fetved. Den var lettere enn størrelsen skulle tilsi, noe som fortalte dem at det kanskje ikke var veldig mye oppsamling av fett der. Det brant likevel greit, og det var godt å kunne slappe av foran bålet i gammelt kameratskaps selskap etter å ha vært mer eller mindre låst inne i husene de siste ukene. Han tenkte på hvordan en natt ute gjør en stor forskjell i en hektisk hverdag. Noe å glede seg til, noen ganger grue seg, men som alltid etterlot seget sinn som kan sammenlignes med et blikkstille skogstjern. Turen ned igjen neste morgen, etter ti timer på øyet, gikk på under fem minutter. I hvertfall føltes det slik. Hadde det virkelig tatt førti minutter opp? Nede ved Sognsvann igjen var det bare en ting å gjøre; hive seg uti det deilige, iskalde vannet.
