T-banen til Nydalen, gå opp fra stasjonen og rundt hjørnet til Handelshøyskolen BI. Der stopper bussen som tar deg videre ut av byen. Først litt nedover før det bærer oppover mot Kjelsås og Maridalsvannet. Raskt nok er du ute forbi de siste boligblokkene som erstattes av jorder, gamle gårder og ruiner. Dersom det er mange ute denne dagen kan det hende at bussen går sakte fordi den må vente på syklister, turgåere og andre ting. Dette er helt greit; inntil vi har bedre veier for sykkel og fotgjengere bør de som faktisk bruker kroppen få forkjørsrett over de som sitter rolig i en bil. Generelt sett burde man følge følgende hierarki hva gjelder transport i byene og området rundt: i) gående, ii) syklende, iii) offentlig transport og iv) private kjøretøy. Så er det bare å nyte turen utover der veien svinger rolig rundt Oslos store drikkevannskilde, Maridalsvannet.
Denne lørdagsettermiddagen lå skylaget grått over det yrende livet nede i byen. Selv om det hadde bikket september viste gradestokken ofte over tjue om dagen, så det kom uansett ikke til å bli kaldere enn det hadde vært i Jotunheimen den sommeren. Greit å vite at man kunne gå i shorts der de stoppet innom Bjørnehiet for å hente noen ting til turen. Lavterskel skulle det selvsagt være, men selv den terskelen kan bli høy avhengig av hva man har gjort kvelden før. Etter en liten time var de på t-banen opp mot Nydalen. Rundt hjørnet og stige ombord på melkeruta 51-bussen ut mot Skar. Det var ikke mange syklister ute den dagen så bussen tok seg frem i skapelig fart selv den siste delen av løypa. Ute ved parkeringen var det bare å hive på seg sekken og starte oppover. Turen fra Skar og opp mot Øyungen kan du gjøre på to måter. Det enkleste er å gå skogsbilveien, og selv om det ofte er det raskeste (og noen ganger beste), er det ganske ofte også det kjedeligste. Gå derfor heller opp til venstre ved den blå løypa. Ganske bra stigning de første meterne, en fin måte å få opp pulsen. Hver gang han gikk denne løypa løp tankene tilbake til den gangen han og to kompiser hadde satt ut fra Skar en fredagskveld etter jobb, relativt kjørte etter en ukes slit. I led hadde han gått i det der virket som et helt fornuftig tempo, men som skulle gå inn i deres felles historiebank som en brutal affære. Oppe på det første svaberget der de hadde tatt en pause ble det konstatert fra alle hold at man hadde startet for hardt. Akkurat dette ville han unngå denne gangen, spesielt med tanke på at medvandreren var i en relativt sjaber tilstand den første timen-halvannen. Ett steg av gangen ble følgelig mantraet, og naturen begynte gradvis prosessen med å oppløse det svøpet av byliv som hadde satt seg siden forrige dykk under overflaten.
Oppe ved korsveien tok de en pust i bakken og samlet kreftene på en gammel stubbe. Veien bærer derfra ned igjen mot Øyungen, og den verste stigningen på turen er allerede gjennomført. Gjennom terrenget er det hovedsakelig parameteren når det sist ble gjennomført en flatehogst som definerer hvordan det oppleves for vandreren. Selv om flatehogsten er destruktiv, og en ødeleggende kraft for lokale arter, er det interessant å se hvordan feltene utvikler seg over tid. Det tar ikke lang tid fra store kjemper felles, til mulighetsrommet byr alskens arter å prøve seg der det i lang tid har vært en likevekt. Gradvis tettes områdene igjen av arter som befester seg, til det igjen om 80-120 år kan høstes av det samme området. Det en ikke får med slik hogst, er naturligvis de naturlige prosessene som tar lenger tid enn dette. Naturen er i en evig sirkel av fornyelse og forråtnelse, og uten sistnevnte i form av eksempelvis gigantiske trestammer som har falt og får lov til å ligge, mister vi en viktig byggekloss. Denne blåmerka stien langs sørvestsiden Øyungen er utrolig fin av flere grunner; én av dem at den ligger så tett inntil vannet. Akkurat i det stien skulle forlate vannet og ta videre vestover kom de over en enslig kar der ute med et nett i hånda fullt med noe. Var det søppel? Funderte han først. Litt nærmere og de skjønte at det var det motsatte. Det var sopp, gule, brune og hvite. Det var en fantastisk fangst og de lurte på hvor lang tid han hadde brukt på å samle den. Svaret kom i form av en realisasjon: soppsamlere er vel litt som fiskere i det aspektet – hemmelighetsfulle.
Over den lille bakketoppen rett vest for Øyungen og gjennom det siste hogstfeltet før de var fremme ved Rottungen, kveldens destinasjon. Rett etter den blåmerka stien som går sørover mot Skjærsjøen igjen tok de inn til høyre og fant ut at her var det en del færre enn ved det forrige vannet. Var ikke den plassen rett til venstre ved enden av stien og opp en liten høyde som bygget for akkurat dem? Lå ikke to store stammer ferdig tørket på fjellet der av, om ikke fatwood (tyrived), så i hvertfall topp kvalitet? Ikke en krusning på vannflaten der de skogkledte åsene speilet seg i vannet på andre siden. Skydekket og en behagelig temperatur brygget for det perfekte avbrekket i en ellers hektisk hverdag. Denne spådommen kom som forventet til virkelighet i en kombinasjon av enkel, men god mat og godt selskap rundt et bål som varmet i en gradvis kjøligere september-luft. Det var forbausende stille rundt vannet og alt som skimtes av liv var de flakkende lysene fra seks eller sju andre bål rundt vannet. Uten noe form for direkte kommunikasjon, men likevel med effekten av å skape et slags bånd mellom dem. At det kom en liten gruppe rundt ni-tiden med helt andre formål enn en rolig aften må man nesten regne med. Det er jo tross alt ikke lenger en time unna Oslo.
Sove klarer man, selv med litt latter og god stemning i bakgrunnen. Ti timer senere våknet de uthvilte i det samme stille landskapet. Forrige tur hadde testet teltets evne til å tåle vind, denne turen må ha gjort at det nærmest kollapset i kjedsomhet. For beboerne var det imidlertid et drømmescenario, og den søvnen var kjærkommen. Siden han hadde glemt filter til kaffe fikk de kjøre det på gamlemåten – kaffefett eller ikke. Filterkaffe kommer faktisk også til sin rett som kokekaffe, og det fettet gir en ekstra liten dytt til turen hjem. Du finner alltid en løsning. Omtrent rett sørover fra Rottungen og ned mot Skjærsjøen. Der de gikk mutters alene mellom furutrær og røtter avløst av enger med gule strå som flørtet med tanken på å gi seg for vinteren var ikke tid noe tema. Ute i skogen glemmer vi tiden. Det å ha skogen så nært gir en enorm glede for Oslo-boerne. Det finnes vel få eller ingen hovedsteder i verden som har de samme forutsetningene. Selv om man går de samme stiene om igjen, er det alltid noe nytt. Fra årstidene til livets konstante utvikling, som ved hogstfeltene. Nedenfor demningen ved Skjærsjøen kan man hente det ferskeste drikkevannet rett fra kilden. Smaken var fantastisk. Når man kommer opp mot Ullevålseter på skogsbilveien og tar til venstre mot Sognsvann er det bedre å ta til venstre ut på stien igjen. Da kan man fortsette å gå nesten hele veien til stasjonen på sti. Kan man velge mellom vei eller sti er det sjeldent man angrer på sistnevnte, selv om det første kan gå fortere. Da kan man fortsette å kjenne roen, hele den velkjente veien tilbake. Klassikeren.