"En tur ute"

Oktober 2022

Det var mye som skjedde om dagen, og trangen til å rense tankene med en tur ut kom pressende på; Nok å gjøre på jobb, nok å ta tak i på hjemmefronten. Den morgenen ga han beskjed til noen av sine nærmeste om at han tenkte seg ut på en nærtur. Det eneste svaret han fikk var et overrasket animert ansikt. Vel og bra det, men ikke mye grunnlag til å tolke i den ene retningen eller den andre. Positivt eller negativt, for eksempel? Torsdagen var som de fleste andre, bortsett fra at de med barn hadde tatt til fjells. De uten satt fortsatt igjen på kontoret og trykket penger. Inkognito syklet han hjem, dro innom butikken for å ordne noe mat. Nok en gang ble det den samme varianten som så ofte før. Alltid enklere det, enn å velge noe nytt. Dra opp igjen til leiligheten og lage maten i stillhet, med en podcast på øret. Joe Rogan har noen ganger interessante gjester, denne gangen var det Gabor Maté som fortalte om traumer, hvordan de oppstår og hva som må til for å takle de. Hvordan mennesket i dag i stor grad behandler kropp og sinn som to adskilte sfærer, og så alt for ofte prøver å behandle et symptom med piller, i stedet for å takle den psykologiske roten til problemet selv. Disse ordene ringet så sant i ørene hans der han sto og lagde mat at gleden nesten kom frem i form av tårer. Kan det ha vært løken?

Hvitløk og chili oppi gryta som surret med olivenolje, lukten var fantastisk. Gode råvarer. Alt for ofte går vi til det enkle og ofrer på den måten potensialet til å spise noe som ville vært bedre for oss over tid. I mellomtiden jobber store bedrifter med å optimalisere sin miks av sukker, salt og fett for å hekte flest mulig mennesker til deres produkter. Produktene har vanligvis svært lite med sunnhet å gjøre, og alt med lønnsomhet. Flere år hadde gått siden det fundamentale rådet om råvarer hadde blitt passert ned til han gjennom en god venn, Dactorei; «lag mest mulig fra bunnen av». Veldig enkelt i prinsipp, men likevel vanskelig å gjennomføre i praksis. Våre matvaner er gjennomsyret av prinsipper som at ting skal være så enkelt og gå så raskt som mulig. Dette er både skapt av, og har gitt selskaper fri råderett til å diktere hvordan mat skal produseres, prosesseres og til slutt; når og hvordan det skal konsumeres. Vi blir feitere og feitere, og det hjelper ikke at noen plutselig ønsker å få det klassifisert som en sykdom. Da har individet kanskje et påskudd for å spise enda mer? Uansett er det vel nok en gang som Maté var inne på bare et symptom, et symptom på at man ikke har det så bra som man kunne hatt. Det blir likevel feil å skylde på individet. Når alt rundt deg legger opp til at du skal velge feil, er det veldig vanskelig å velge riktig. Spesielt når prisen også kommer inn i bildet, og vanlige folk betaler mer for alt. Noen minutter senere sto det en rykende fersk Pomodoro spedd på med litt chili klar på bordet. Sette på Martijn Doolaard’s youtube-show der han renoverer en gammel steinhytte i de italienske alpene. Kanskje burde han spist maten uten å se på noe i det hele tatt? Som det gamle zen-ordtaket sier: når du er sulten spiser du, når du er trøtt sover du. De fleste spiser ikke når de er sultne, men putter mat i munnen mens de tenker på tusen andre ting...

Det var tid for å pakke sekken og han rasket opp soveposen og liggeunderlaget, festet det til en mindre sekk enn den vanlige recon-packen. Det skulle bli en rask tur, inn og ut, tilbake på jobb før et møte klokken ni dagen etter. Tidligere den dagen hadde han fått et telegram fra sin yngre bror etter den overraskede emojien; han skulle også ut i marka den kvelden, sammen med sin hustru og spedbarnet. Som to noder reflektert i stjernehimmelen der oppe ville kontakten mellom de kunne kjennes nærmest fysisk gjennom den mørke oktobernatta. Likevel kunne han ikke dra opp på Solemskogen, det var for langt unna. Jobben kallet allerede morgenen etter. Han tok på de solide Dundas 01 skoene og satte nedover mot Grønland t-bane stasjon. Det var en del folk på t-banen, men ingen bet seg noe spesielt merke til denne karen som hadde på en noe større sekk enn normalen, med et liggeunderlag festet bakpå. Da han kom opp til Sognsvann nikket en av de som skulle på t-banen anerkjennende, men bortsett fra det var det ingen andre som skulle ut å gå rundt klokken ti på en hverdag i tidlig oktober. Veldig rart.

Så snart lysene fra turstien rundt vannet svant hen og mørkets svøpe omfavnet han på alle sider var det tid for å fyre opp hodelykten og kaste anonymitetens trygghet til vinden. Opp over på vestsiden av vannet ved de store strømmastene som surrer så hyggelig (?) når det svake duskregnet trommer ned og til venstre opp starten av måneskinnsløypa. Han hadde ikke gått stort lenger enn et par hundre meter før skogen kallet og han skjente inn mot venstre på en liten sti. Etter kanskje femti meter til åpenbarte det seg en seng av mose, kongler og små kvister som virket uimotståelig på en erfaren skogsmann. Det var lite annet å gjøre enn å legge seg ned, se opp på de upregede grankronene og lure på om en hjortelus ville klare å lande akkurat i hodeåpningen på soveposen. Et stankelben fikk sitt sørgelige endelikt da det beveget seg for nærme. Gradvis ble tankene mindre og mindre sammenhengende, og søvnen kom. Drypp. Drypp. Noe fuktig i ansiktet og en alarm som en murstein i hodet. 06.00 og tid for å komme seg opp igjen. Kjølig oktobermorgen, men åtte timer med søvn og tre runder med Wim Hofs pustemetode får deg i gang. Regnet tiltok på vei tilbake på stasjonen og hadde det ikke vært for Dundas-skoene på beina ville det blitt en bløt affære. Tilbake på banen til Grønland og i hus før halv åtte. Da han dukket opp på kontoret like før ni spurte noen hvor han kom fra. Svaret kom som kvikksølv fra utemmet munn: var bare “en tur ute”…